Mennesker siden antikken innså at det fantes et nært forhold mellom jordiske fenomener (årstidsendringer) og himmellegemenes bevegelser. De begynte derfor å søke forbindelsen mellom himmel og jord — en himmelsk årsak som gir en synlig virkning på jorden. Det var ved å observere månens og solens posisjon og deres påvirkning på tidevannet at menneskene virkelig ble klar over at planetenes bevegelser hadde fysiske konsekvenser i naturen. Slik oppsto beregningen av efemerider og kalendere.
Astrologien antas å ha oppstått omkring 3000 år f.Kr. i Sumer. Det var faktisk kaldeerne som begynte å observere planetene, men astrologien slik den ble betraktet som en matematisk vitenskap, kommer fra grekerne. Grekerne rasjonaliserte observasjonen av planetene og forsøkte å gjøre det til en vitenskap. Før dem besto astrologien kun av å observere planetene og utlede deres konkrete innflytelse på jorden ut fra deres bevegelse.
Gå til
Det var i Alexandria at astrologien for alvor tok av. På 2. århundre e.Kr. var den egyptiske byen det viktigste kulturelle senteret i hele Middelhavet. Her møttes greske, egyptiske og mesopotamiske kulturer. Takket være Claudius Ptolemaios ble all denne kunnskapen fra forskjellige kulturer samlet, og slik oppstod de grunnleggende prinsippene for astrologien i år 140 e.Kr. Ptolemaios var en stor matematiker og en anerkjent astronom på sin tid. Det var han som overførte den greske astronomiske tradisjonen, som skulle få gjennomslag i Europa fram til 1600-tallet. Selv om det første horoskopet stammer fra babylonerne (419 f.Kr.), kan man fastslå at det er takket være gresk vitenskap og Ptolemaios at horoskoper ble utformet på en mer rasjonell måte; uten dem ville vi ikke ha visst hvordan man skulle tegne et himmelkart.
På 2. århundre f.Kr. gjorde astrologien sitt inntog i Roma. Grekerne, som var romerske slaver, avslørte hemmelighetene til denne nye vitenskapen for sine herrer. Under Augustus' styre fikk astrologien full tyngde; den ble en del av romernes skikker og vaner. På dette tidspunkt mistet den sin religiøse karakter for å bli et spådomskunst.
På 4. århundre e.Kr. ble astrologien av noen ansett som en vitenskap og av andre som en religion. Kristendommen forkastet dette spådomskunstet med påstanden om at det var en farlig hedensk overtro. Slik forsvant astrologien gradvis fra sedvane og ga plass til kristen religiøs tro. Først i middelalderen dukket den opp igjen i Europa, gjeninnført av araberne.
Thomas av Aquino introduserte astrologien permanent i den kristne tankegangen. Takket være hans arbeider ble det til og med opprettet en stol i astrologi ved medisinskolene i Bologna, Padua og Milano. Mange leger på den tiden behandlet sine pasienter med hensyn til astrologiens prinsipper.
Pave Leo X, også begeistret for astrologi, utviklet midler som var nødvendige for forskning på dette området. Han opprettet en professur i astrologi ved Sapienza. I Frankrike fikk selv Louis XIV råd fra den berømte astrologen Galeotti. Catherine de Médicis fulgte på sin side de opplyste rådene fra astrologene Luc Gauric, Cosme Ruggieri og Michel de Nostredame, mer kjent som Nostradamus.
Etter Catherine de Médicis' regjeringstid fikk velrenommerte astrologer tittelen lege-astrolog. Menn som Morin de Villefranche, en fremtredende astrolog på 1500-tallet, rådgav Richelieu med stor dyktighet.
Astrologi til stede i avanserte samfunn
Gjennom historien har vi sett at astrologien ble respektert, lyttet til og tatt på alvor i teknisk og intellektuelt utviklede samfunn. Dens betydning avhang dermed ikke av tidsperioden, men av samfunnets kulturelle fremskritt. Samfunn åpne mot verden søkte gjerne råd hos astrologer. Verdens største ledere (Louis XIV, Catherine de Médicis...) benyttet seg av astrologer. Under renessansen, en periode rik på vitenskap og kultur, deltok astrologer i landets politiske liv. I Ungarn konsulterte man astrologer for å bestemme datoen for byggingen av Universitetet i Presbourg. I England hadde astrologene status som ambassadører. Astrologisk kunnskap ble undervist ved universitetene uten tabu. Så kom opplysningstiden, og filosofer som Diderot og Voltaire begynte å håne astrologien. På dette tidspunkt gikk det monarkiske samfunnet inn i en overgangsperiode hvor all kunnskap ble stilt spørsmål ved. Colbert forbød akademikere å undervise i astrologi, Leibniz, den tyske filosofen, uttalte at "astrologisk spådom fører til en ren illusjon". Og likevel var astrologi og observasjon av planetenes bevegelser en av de kunnskapene som var mest nyttige for sivilisasjoners overlevelse, særlig i Egypt.
De første spådomskalendrene dukket opp i Egypt, Kina og førkolumbianske Amerika. De er forløpere til astrologien. De mest kjente er de egyptiske spådomskalenderne, også kalt nilotiske kalendere. Disse kalenderne oppsto ved observasjon av Nils svingninger og behovet for å forutse flommer. Ved å forutsi elvens flommer dyrket egypterne jorda mer effektivt. Det egyptiske landbruket ble derfor organisert etter prognosene fra de nilotiske kalenderne. Nilen i Egypt har alltid vært livets elv; hele det egyptiske samfunnet organiserte seg rundt den. Astrologene forsøkte ikke å temme naturen slik vi gjør i dag med moderne tekniske midler, men søkte å leve i harmoni med den. Forutsigelse av flommer var avgjørende for samfunnets overlevelse.
Ca. 1500 f.Kr., bare ved å observere Sirius' oppgang, var egypterne i stand til å forutse elvens flommer og fastslå begynnelsen på et nytt årssyklus. Hos egypterne var vitenskap og religion komplementære. Egypt var den første sivilisasjonen som delte året inn i 12 måneder og 365 dager. Disse spådomskalendrene var ganske forskjellige fra astrologien slik vi kjenner den i dag, men de var likevel utgangspunktet. Uten menneskenes ønske om å kjenne framtiden og å forutsi ville astrologien aldri ha eksistert.
